I skoledebatten her på sosiale medier går debatten om karakterer i bølger. På bloggen ‘En rektors bekjennelser’ stiller @BolstadB spørsmålet om vi trenger eksamen på ungdomstrinnet. https://bbolstad.wordpress.com/2015/05/21/trenger-vi-eksamen-pa-ungdomstrinnet/
Helt tilbake til diskusjonen på lærerskolen på slutten av 80-tallet har jeg argumentert for at karakterer er unødvendig og at vi nå burde gå over til et annet system. Slik jeg ser det har karakterer to store svakheter: De er urettferdige og de er demotiverende. Så kort, så enkelt.
Urettferdige
En lærer på en skole et eller annet sted i landet kan gi en 5 for en elevs innsats og føle seg sikker på at det er riktig. Et annet sted ville den samme eleven, med den samme innsatsen, fått karakteren 6, av en annen lærer. Et tredje sted, av en tredje lærer ville innsatsen kun kanskje bringe inn en 4. Alt avhengig av en lærers oppfatning av eleven opp mot medelever og tidligere elever læreren har hatt. Når man da skal konkurrere seg inn på samme videregående skole, eller samme høgskole/universitet så sier det seg selv at ventelistekøen ikke blir rettferdig. Hvorvidt du kommer deg inn på ønsket yrkeskarriere, eller ikke, baserer seg ikke da ikke på rettferdighet. Det tror jeg vi alle nå kan være enige i.
Demotiverende
For mange flinke elever blir karakterer motiverende. De trigges av å få gode karakterer. Samtidig ser vi at elever som derimot synes skolen er litt vanskelig demotiveres av å alltid havne i samme bås. De mister troen på at de kan komme seg høyere opp og de gir opp allerede tidlig i ungdomsskolen, uansett hvor mye deres gode lærere forsøker å motivere dem. Karaktersystemet har tatt sitt kvelertak på dem. Et tak som kanskje aldri kommer til å slippe.
Vurdering for læring
På barneskolen jobber vi for tiden hardt med vurdering for læring (VFL). Vi jobber med å vri læringen til å bli enda mer tilpasset og motiverende for hver enkelt elev. Vi jobber for ikke å sette elever i båser for videre læring. Vi jobber for at hver enkelt elev skal få utviklet seg til sitt fulle potensiale.
Hva om både ungdomsskole og videregående skole gjorde det samme? Hva om de også jobbet kun på denne måten, uten karakterer, uten denne bås-settingen? Det er min drømmeskole for ungdom mellom 13 og 19 år. At de skal få gå på en skole hvor tilpasset, elevsentrert og motiverende undervisning skal drive dem frem til sitt fulle potensial.
Hvordan da plukke ut?
Så kommer vi til alternativet. Jeg mener nemlig det finnes et alternativ. Hvordan skal vi luke ut hvem som skal få komme inn på hvilken linje på vgs? Hvem skal komme inn på hvilket studie etter vgs? Jeg mener svaret ligger i inntakseksamener og intervjuer. Skriftlige og muntlige eksamener kan avgjøre hvem som har de nødvendige kunnskapene til å komme inn på riktig linje eller riktig studie. Intervjuer eller krav om praksis kan avgjøre om studenter gjør seg i et yrke. For over 20 år siden ble dette testet ut ved noen studier i Sverige. Dyrepasserlinjen var f.eks. en del av et slikt forsøk.
Noen studier kan jo også ha krav om praksisjobb. Skolen er et sted hvor dette kunne vært en god ide.
Jeg synes vi burde begynne å se på muligheten for å fjerne karakterer :-)
Legg igjen en kommentar